Tirsdag 30/06

Ingen vekkerklokke på i dag, så vi våknet rundt klokka ti og satt igang med å pakke oss ut av hotellet.

Første mål for dagen var Lombard Street, med spesielt fokus på delen som er omtalt som the most crooked street in the world. Ganske morsomt å kjøre ned! Trangt, bratt og svingete, akkurat som jeg liker det!

Etter en rundte i bakken satte vi kursen sørover på highway 1 langs kysten. Veien snirklet seg opp og ned og frem og tilbake langs sandstrender, klipper, skoger og småbyer. Utrolig morsomt å kjøre på slike veier! Kanskje ikke like gøy for de stakkars personene som må sitte på.. Grunnet mangel på research hadde vi egentlig ingen peiling på hvor vi burde stoppe og hva vi burde se, så vi kjørte bare til klokka nærmet seg 6, hvor vi tok av fra veien og fant nærmeste og beste plass å bo. Men vi var ganske heldige alikevel, og fikk oss et hotell rett over veien fra stranda.

Etter ankomst tok jeg og Simon vårt første bad i Stillehavet. Det var akkurat som å bade på jæren. Temperaturen var kanskje 17-18 grader. Så det gikk fint å ta en dukkert, men ikke noen temp å likke å chille i vannet i.

Inntok turens beste og dyreste middag på kvelden. En nydelig grilla laks med bakt potet og en fantastisk eplepai til dessert. Vel brukte penger! Med fulle mager satte vi kursen mot en dagligvarebutikk for å kjøpe frokost til i morgen, da blir det tidlig opp for å prøve å få plass på en havfisketur. Men uansett på veien var vi 50 cm fra å kjøre ned et slags hjortedyr. Kjekt å få teste bremsene litt!

Men nå er det natt, sov godt!

Mandag 29/06

Ettersom bakrusen la inn en effektiv stopper for å sykle over broa i går, måtte vi gjøre det i dag istedenfor.

Dro avgårde rundt klokka 11 med Golden Gate som første mål på turen. Morgenen var disig og litt kjølig, samtidig som temperaturen ikke var mer en 15 grader, så vi satt avgårde med genseren på. I tillegg kom det en lei vind fra vest, så det ble en ganske tung tur. På den sørlige halvdelen av broa var det veldig mye folk, men dette løste seg opp ettersom vi beveget oss nordover. Broa i seg selv var like imponerende som den virker på tv og bilder, og det var en fin tur over. Vi fortsatte nordover langs kysten av bay`en. Tok en pause i en park med noen høye trær før vi dro videre til Tiburon hvor vi spiste middag og tanna før vi tok ferja tilbake til byen.

På kvelden tok Simon turen på klatresenter, Dafe og Torstein stakk på kino, mens jeg stakk og traff folka vi var på nach med på lørdag. Greit å henge me litt andre folk etter 3 uker oppå hverandre...

Kameraet gikk tom for strøm i går, så har ingen bilder fra denne turen...

Søndag 28/06

Ny dag, få muligheter.

Etter 2,5 timer med søvn var det på tide å komme seg tilbake til hotellet og sjekke ut, i evig bakrus. Skulle ikke hatt den margaritaen på nachet, menmen...

Nådde utsjekking med 10 minutts margin og satte nesen mot vårt 3. hotell i San Francisco. Prisen på hotell.com var innbydene, og plasseringen var meget bra, så vi slo til. Det vi ikke viste var at de tok $42 per natt i parkering, nesten like mye som hotellet i seg selv... Latterlig

Etter et par timer med innhenting var alcatraz neste punkt på lista. Bilder kommer senere. Var facinerende å se plassen vi har hørt så mye om. Virket ikke veldig fristende å tilbringe mange år her for å si det slik!

Da vi ankom land igjen inntok vi kveldsmat på Hooters, bare for å ha gjort det liksom. Ikke veldig imponerende på noen måte. Tidenes skitneste toalett, veldig gjennomsnittlig mat, så det blir nok første og siste gang vi spiser der..

Natta

Lørdag 27/06

Endelig en morgen hvor vi kunne sove lenge. Ingen vekkerklokker ringte, og vi sto opp i 9-tia. Tok en kjapp tur inn på hotell.com for å fikse nytt hotell, da dt ikke var plass til oss i natt på det hotellet vi sov på nå.

Etter litt vurdering og diskusjon falt valget på Heritage Marina Hotel. Hadde ikke så mange valg, men ble brukbart allikevel. Fikk en stor suite, men kvaliteten på alt var ikke akkurat Trump-standard, men la gå.

Dagen fortsatte med klesvask, hvor fokus fort falt på advarslene på tørketromlene

Senere tok vi turen ned på Fishermans Wharf hvor vi gikk rundt og absorberte stemningen og så på folk og bygninger. Spiste middag på en resturant ved sjøen, nydelig laks, før vi tok turen til Ghiradelli Square for å kose oss med den verdenskjente iskremen. Meget godt det også.

De påfølgende timene ble tilbrakt på hotellet hvor øl og sprit gikk ned på høykant for å gjøre oss klar for å angripe nattelivet i San Francisco. Tok turen ut rundt 2230 og dro til barstrøket. Etter et kjapt besøk på bar #1 tok vi turen videre for å sjekke livet på noen andre plasser. Utenfor traff vi en gjeng fra NYC som vi ble med på en annen bar, før de tok oss med til en hjemme-fest, med et ølfat.

Ufattelig kult opplegg. Var som å være en del av American Pie. Med øltønne, røde plastglass og masse rare folk. Kremopplegg!

Fredag 26/06

Nok en gang alarm klokka 0430.

Ny dag, ny tur, nye muligheter.

I dag lot jeg og Simon de svake i gruppen ligge igjen å sove mens vi tok fatt på 975 nye høydemeter, fordelt på 7,5 km. Frokost for min del ble restene av pizzaen fra kvelden før, kald og god. Anbefales! Simon koste seg som vanlig med oatmeal. I dag som i går ble frokosten observert av en nysgjerrig vaskebjørn.

Vi hoppet i bilen og kjørte i ensom majestet mot trail-headen. Ikke mange som var våkne, men til vår store fortvilelse sto det allerede en bil parkert når vi kom frem. Irriterende. Stien vi skulle gå het noe misvisende 4-mile trail, på tross av at den var 4,8 miles lang, noen som sliter litt med avrundingsreglene.. :s

Men uansett, vi satt igang 0523 og så oss aldri tilbake, bortsett fra et kjapt stopp etter 500 meter hvor jeg måtte lette bekledningen og fylle vann på den lille flaska gikk det radigt oppover. Selv med 1500 høydemeter i beina fra dagen før gikk vi opp uten å stoppe en eneste gang. Nyte utsikten kunne vi gjøre på toppen, og på vei ned igjen. De 7,5 km til toppen ble unnagjort på 1 time og 43 minutt. Personlig veldig fornøyd!

Da det går an å kjøre til toppen fra baksiden var vi litt redde for at det skulle være en del jallaturister der, men siden vi kom så tidlig fikk vi alt for oss selv. Vi nøt restene av soloppgangen, hørte på fuglene, og fossene, spiste rosiner, og bare nøt livet og lo litt av de to som ble igjen 975 meter nesten bokstavlig talt rett under oss.

Etter 40 minutter i sola på toppen måtte vi bite i det sure eplet og ta turen nedover igjen. På vei ned tok vi oss tid til å se litt på utsikten og ta litt stikkturer ut til noen utkikkspunkt på veien. Litt dumt å ta dem etter å ha vært på toppen, da utsikten ikke helt når opp, men flott allikevel. På vei ned traff vi en del folk som var på vei opp, og de hadde sett en bjørn lenger nede, men uheldigvis for oss var den borte når vi kom nedover. Turen ned tok 90 minutt ganske nøyaktig, selv med ymse photops. Totalt ga dette en totaltid på litt under 4 timer, noe som var betraktelig kortere enn de 6-8 timene som det sto i boka.

Etter dusjing og pakking satt vi oss i bilen og vendte snuten mot San Francisco. Turen forløp uten store spenningsmomenter og vi ankom byen rundt halv 5. Etter litt leting etter hotell var vi på plass og innsjekket rundt klokka 7, og etter to lange turer på to dager var det ikke mye energi igjen i meg, så det ble en rolig kveld!

Det er med blandede følelser at naturdelen av ferien er så godt som ferdig. Etter to og en halv uke med nesten bare fjell, skal det bli rart å komme seg inn i en byrytme. Men vi får se hvordan det går!

Torsdag 25/06

Mogenstund har gull i munn. Alarm klokka 0430.

Frokost ble innatt utenfor teltet til Simon og Dafe med en koselig vaskebjørn som selskap. Årsaken for frokost før soloppgang var at foran oss lå feriens lengste hike, opp til Half-Dome Rock. En tur på 27 km med en stigning på 1450 høydemeter, som vi både skulle opp og ned. Turen hadde en anbefalt tid på 10-12 timer.

Var avgårde fra basecamp rundt 0500 og stigningen startet umiddelbart. Etter ca 200 høydemeter kom vi opp til Vernon Falls. Tøff foss. Turen snirklet seg videre oppover og etter et par nye høydemetre kom vi til Nevada falls, nok en imponerende foss. Etter å ha besteget denne kom vi inn i et litt flatere område kalt Little Yosemite Valley, hvor pulsen endelig kunne roe seg ned i et par kilometre.

Stigningen fortsatte og fortsatte og oppi skogen fant vi to dyr som sto og spiste, utrolig tamme. I tillegg så vi enorme mengder ekorn! I tillegg var myggen godt representert, noe som førte til store mengder myggstikk rundt omkring på kroppen. Heldigvis forsvant myggen når vi kom over trærne. Den siste kneika opp fra skogen opp på Sub-domen var skikkelig tung!

Etter at sub-domen var besteget sto de sagnomsuste kablene imellom oss og toppen. Dette er et området med blankskurt granitt som går ca rett opp, og hvor du må dra deg opp i to kabler som er lagt langs løypa. Virket ikke temmelig gjennomtekt å sette fart oppover, og tanken på turen nedover lå i bakhodet når vi klatret oppover og avgrunnen ble lenger og lenger under oss. Toppen ble nådd på 3 timer og 35 minutter.

På toppen ble alle tanker om nedturen lagt bort da en utrolig utsikt viste seg. Over kanten på toppen var det 1400 meter rett ned. Vel verdt turen! Etter rundt 40 minutter med chilling og tanning på toppen pekte vi snuten nedover. Etappen ned kablene gikk overraskende lett, og var ikke skummelt i det hele tatt. Turen ned var på 17 km og vi følte vi gikk, gikk, gikk og gikk. Rart hvordan turen opp føltes veldig mye kortere, selv om de var nesten like lange. Basecamp ble nådd etter litt over 3 timer. Da hadde vi vært ute i snaut 8 timer, 2 timer mindre enn "vanlig" turtid.

På kvelden stakk vi å så noe vi trodde skulle være en klatrefilm, men det viste seg at det var en naturfilm hvor det ble snakket om hvordan alle var i familie og yogagreier. Litt nedtur. Tidlig kveld i dag, da det var rosignal klokka 10, og jeg og simon planla ny tur dagen etterpå.

Onsdag 24/05

Tidlig opp for avreise til Yosemite. Trist å ta farvel med Trump og suiten, menmen. Sjekket vekta på badevekta på rommet, og den viste overraskende nok et vekttap på hele 5 kg! :O

Før vi kunne kjøre videre gikk turen til Sunrise Hospital for å få sjekket flotten til Torstein. Etter halvannen time inne til behandling og konsultasjon fra 4 forskjellige leger ble han satt på en 1-ukes antibiotikatur, i tilfelle flotten bar på Borelia. Turens 2 klinikkbesøk og turens 2 antibiotikakur! Ikke feil bare det.

Etter dette bar det inn i bilen for 700 km til Yosemite. Halvegs på veien tok vi turen innom Death Valley. Stilig dal, og veldig varmt! Var som å være i en badstu. Termometeret toppet på 118 F, 48 C! Var nede på 60 meter under havet.

I løpet av dagen kjørte vi over 5 fjellpass, med lange rettstrekk imellom. God variasjon på fart og svinger. Det høyeste passet var Tioga Pass på 3030 meter. Nådde Curry Village rundt klokka 21. På vei inn i dalen kjørte vi forbi to bjørnet, tøft!

Overgangen fra 5-stjerner og kingsize seng til teltlandsby var ganske heftig, men det gikk bra alikevel. La oss tidlig da vi skulle gå tur dagen etterpå

Tirsdag 23/06

Dette skulle bli dagen som bekrefter hvor dumt det kan bli når halve reisefølge går på kjempesmellen, mens andre halvparten la seg klokka 10. Dafe var kjempeopplagt, mens jeg og Simon helst hadde lyst å sove i 10 timer til. Torstein var like uinteressert som vanlig, så Dafe gikk rundt å kjedet seg ganske heftig tidlig på dagen.

Etter ymse innhenting dro vi til MGM og kjøpte billetter til David Copperfield. Dette tok lang tid, da vi ble stående i evig kø på the Strip.

Dro og spiste, dusja osv før vi igjen tok den lange turen ned the Strip for å se showet. Ganske imponerende! Skulle likt å hatt noen slike triks opp i ermet! Anbefales!

Etter dette tok vi turen til Stratosphere for å sjekke utsikten og ta attraksjonene på toppen. Utrolig tøft! Utsikten var enorm, og hotellene lyste bra opp langs The Strip. Var også facinerende å se hvor byen endte, og lyshavet plutselig ble sort. Attraksjonene var stilige, men det var overraskende lite skummelt. Den værste var X-Scream hvor du ble tippet over kanten av bygget, 300 meter over bakken, men det var egentlig ganske chill. Angret på at vi ikke kjøpte free-ride pass istedenfor bare en gang på hver av attraksjonene. Men allikevel vel verdt pengene.

Tidlig opp for å kjøre i morgen, så ingen rus denne dagen. Kvelden forløp allikevel ikke uten action. Rundt 0030 var ragnarrok igang. En febrilsk Torstein oppdaget en megastor flott på skulderen. Panikken fløy veggimellom, men etter en kjapp konsultasjon med mor Husebø roet han seg ned, og vi sov alle videre.

Mandag 22/06

Ny dag nye muligheter!

Hovedpunktet på dagen i dag var Hoover dam, rett sør-øst for Vegas. Etter litt kuking med å komme oss på rett motorvei kom vi oss endelig på rett vei.

Ved ankomst Hoover Dam viste gradestokken 105 grader fahrenheit, ca 40 grader. Varmt og godt. Demningen var stor og mektig, men ikke så enormt fantastisk. Har sett vannkraftverk før liksom, men var vel verdt turen. Tok i tillegg en guida tur ned i kraftverket. Tøft, men sett det før. = )

Det mest interessante var vel egentlig den nye broen som var under oppføring rett nedfor dammen.

På vei tilbake til Trump Tower og Vegas tok vi turen innom Lake Mead hvor jeg og Simon tok oss en kjapp dukkert. Deilig temperatur i vannet!

Når kvelden nærmet seg, fant jeg og Simon ut at vi måtte prøve oss på rusen igjen, forhåpentligvis uten hull i leppa. Dafe og Torstein valgte å ta det lungt, så jeg og Simon kverket 8-10 øl hver før vi stakk ut. Første plass ut var Jet på Treasure Island, en plass både sikkerhetsvaken og valet'en på hotellet anbefalte. Etter en evig lang kø kom vi endelig frem til inngangen, hvor de krevde $30 i cover, sweet. Vel inne på plassen kosta ølen $9, for en flaske, nesten som i Norge dette her. Selv om jentene kom gratis inn, føltest det som det var 3/4 gutter, samtidig som det var tjåkfult. Etter å ha blitt tilbudt litt kokain for $50 pr gram, tok vi turen videre, og håpte på grønnere jaktmarker.

På vei nedover The Strip traff vi på et par svenske jenter som vi stakk og tok en pitcher med øl med på en bar på veien. Etter pitcheren tenkte vi oss på Studio 54 på MGM, men da vi kom frem viste det seg at klokka var blitt 4 og alt var stengt. Så vi valgte å kaste inn håndkledet og ta kvelden.

Søndag 21/06

Ikke tidenes mest spennende dag i Vegas. Formiddagen ble tilbrakt i vår lille suite med Confederations Cup i HD. Fotball er definitivt best i HD!

Ellers var folk trøtte og slitne, så vi tok en tur til Wall-Mart og kjøpte noe middagsmat og frokostblanding, da vi hadde et helt kjøkken til disp i suiten.

Planen for kvelden var å ruse seg, men det ville seg ikke for min del. Etter to øl gikk jeg i bakken, og slo nesten hull i overleppa, så valgte å gi meg mens leken enda var god. Jeg og Simon tok oss allikevel en tur ut og så på folk og sjekka vannshowet foran Bellagio, ganske tøft.

Ellers ble det tidlig kveld, med innhenting til mandagen.

Lørdag 20/06

Planen var å stå tidlig opp for å gå på tur, men reveljemester Simon tok en sjefsavgjørelse og slo av vekkerklokka når den ringte klokka 5. Dette førte til at folk sov, og sov. Jeg maktet ikke dette, så jeg tok turen ut og lekte meg me litt basketball. Til god underholdning til kjøkkenpersonalet som laget frokost til andre folk. Det er vel lenge siden de har sett en så udugelig basketspiller.

Grunnet den skrantende helsa til gruppa, samt generell metting på stein, fant vi ut at det var like greit å vende nesen vestover mot Sin City, Las Vegas, istedenfor å ruge på det latterlig lille og dårlige rommet vi hadde ved Jacob Lake. På veien til Vegas tok vi turen innom en Target, for å klage på gps´en som klarte å prøve å oppdatere seg selv med et kart det ikke var plass til, samtidig som den slettet det gamle. Usikre på hvordan amerikanere driver med reklamasjon gikk vi til kassen. Personen som var der så ikke ut til å ha peiling, så han ga oss bare alle pengene tilbake, bra deal for oss. Kartbok er mye bedre uansett..

I Vegas sjekket vi inn ved Trump International Hotel, et smud nesten helt nytt 5-stjernes hotell rett over gata fra Encore og Wynn, litt nord på The Strip. Følte oss ikke helt hjemme i resepsjonen, med marmor over alt, men klarte faktisk å prute ned prisen på første natta med over $100. Ganske bra deal.

Suiten i seg selv var også megadigg, marmor på badet, boblebad, 3 tver, hvorav et av dem er i speilet på badet, 2 dusjer, 2 doer, og fult kjøkken. En smule bedre enn hva vi har bodd på til nå. Sweeeeeet!

Ettermiddagen ble brukt på litt vandring opp og ned the Strip, og litt inn på et par av kasinoene, før vi så Cirque Dé Soleis "Ka" på MGM Grand. En temmelig unik opplevelse. Utrolig akrobatikk og koordinasjon, samt fantastiske scenedekorasjoner og kostymer. Historien i seg selv var ikke så utrolig spennende, men du satt med hakeslepp mesteparten av tiden uansett. Etter en god halvannen time på showet tok vi turen over gata til New York, New York og tok berg- og dalbanen. Kosta $14 men var lett verdt det! Bra og kompakt bane!

Ellers tar vi det rolig med gambling og alkohol i kveld, i håp om at helsa skal bedre seg litt til i morgen. I dag har jeg kun tatt 1 pille, og har bare 2 piller igjen å ta. Kommer til å savne det :(

Flere bilder av byen vil komme de neste dagene, gitt at jeg ikke spiller bort kameraet mitt = )

Fredag 19/06

Morgenen startet tidlig med at Dafe og Simon tok avgårde til Angels Landing, mens jeg måtte ligge igjen på hotellet og knaske piller og hente meg inn. Utrolig bittert, da dette var en av turene jeg gledet meg mest til. Men må vel gjøre som legen sier. I løpet av døgnet knasket jeg i meg 16 piller. Følte meg som en gammel mann. Men utrolig nok virker det som de fungerte. Dog er ikkje helsa helt i 100 i dag heller.

Etter at Simon og Dafe kom tilbake fra turen satt vi oss kjapt i bilen, stakk og kjøpte burger på Oscars Cafe. Denne burgeren var om mulig enda bedre enn burgeren vi kjøpte i Salt Lake, og man lurer på hvorfor man må til en liten by i sør-Utah for å få tak i slike burgere.

Turen videre gikk så til Grand Canyons´North Rim. Tok inn på Jacob Lake inn 44 miles fra parken, da det ikke er flust av overnattingsplasser i nærheten. Vi booka for 2 netter, og kjørte videre inn i parken. Etter en overraskende lang tur kom vi frem ved North Rim og ble møtt av et ganske enormt syn, men etter over en uke me ymse steinformasjoner kjente vi at det begynte å bli nok, så vi ble ikke så enormt gira. Vi kjørte rundt på de største utsiktspunktene og tok et par bilder og nøt det som faktisk var en ganske fantastisk utsikt.

Etter dette tok vi turen tilbake til Jacob Lake hvor vi spiste middag og tok en tidlig kveld, da vi ikke var klar over at Arizona ikke bruker sommertid, i motsetning til Utah.

Torsdag 18/06

Planen for dagen i dag var en tur opp til Angels Landing, men helsa skulle sette en stopper for dette. Natten ble brukt til å vri seg i ubehag og svette ut senga. Når morgenen kom, var alt gjennomvått. Ikke spesielt digg.

Simon og Dafe stakk på tur mens jeg og Torstein ble igjen på hotellet for å passe på vontene våre. Dette har vært en av de værste dagene i livet mitt til nå. Med feber, vond hals osv. Etter å ha brukt hele dagen på å hate kom Simon og Dafe tilbake fra turen, en liten vandring på litt over 2 mil.

Jeg fant da ut at det var på tide å teste det amerikanske helsevesenet, så jeg og Simon tok turen til klinikken. Her målte de 101,5 fahrenheit i feber, 133/86 i blodtrykk, puls på 115 og O2-sat på 96. Hals og nese var illrød og ikke et vakkert syn ifølge legen. Hun trodde det var bronkitt eller strepp, så jeg fikk en kur med Azithromycin, en slags antibiotika, samt store mengder ibuprofin for å få ned feberen. Så håper jeg kan bli frisk om ikke så alt for lenge.

God bedring til meg selv!

Onsdag 17/06

Målet for dagen var i dag Bryce Canyon. Frokost ble inntatt på en resturant hvor det ble fortært bl.a. egg, bacon, omelett, havregryn og toast.

Etter to harde dager med hiking ble det besluttet å ta en hviledag på grunn av ymse gnagsår og andre vonter. Vi tok det med ro på morgenen og dro avgårde rundt 1030.

Bryce Canyon viste seg å være helt ufattelig. Selv etter ymse nasjonalparker klarer naturen å overgå seg selv, igjen. Helt, helt fantastisk.

Etter et par timer i parken dro vi videre til Zion National Park hvor vi skal hike i morgen, hvis helsa holder.

Hvis vi ser bort fra den fantastiske naturen, har dette vært en dårlig dag. Jeg er blitt latterlig syk. Vondt i hodet, og rennende nese og øyne. Ser ut som jeg går ut å gråter hele tiden. Perfekt. Håper det ordner seg til i morgen. Ellers har laderen klikka og det kan være at det tar litt tid før neste post kommer. Håper jeg kan klare å fikse dette. Begrenset batteritid gjør også at det ikke kommer noen bilder i kveld.

God bedring til meg selv.. ^o|

Tirsdag 16/06

På grunn av kommunikasjonssvikt kvelden i forveien ble ingen vekkerklokker slått på, så vi våkna klokka 9, og gikk dermed glipp av frokosten på hotellet. For å gjøre dagen komplett viste værvarselet regnbyger og fare for torden. Da vi gikk gipp av middag, ble det *trommevirvel* Subway til frokost. Det er godt, men begynner å bli litt lei nå, så får satse på et par dager uten nå fremover. = )

Etter mye huffing og tenking fant vi ut at vi måtte prøve oss på en tur uansett. Valget falt selvsagt på den lengeste dagsturen i Capitol Reef, på 9 miles og 700 høydemeter. Ikke vits å ta en lettere tur. Torstein begynte raskt å falle bak, på grunn av store problemer med tåa, så han valgte å snu og hente seg inn i bilen, mens jeg, Simon og Dafe satte kurs mot toppen. Turen oppover gikk i et forrykende tempo. Svetten silte og hjerte slo i alt for høyt tempo. I løpet av de to timene vi brukte til toppen hadde vi gått igjennom nok et fantastisk landskap. Det begynner nesten å bli for mye av det gode, klarer ikke helt å ta inn alle inntrykkene. Målet for turen idag var Navajo Knob. En enslig steinsøyle som ga oss 360 graders utsikt over parken. Helt fantastisk utsikt. Toppen lå på 2127 meter.Men igjen, kameraet klarer ikke å fange opplevelsen like bra som det er å være der.

Turen ned var nesten like slitsom som turen opp, og det var en meget sliten gjeng som ankom bilen 4 timer etter avreise. Etter litt innhenting vendte vi snuten mot Tropic. En liten by med 3 ganger flere innbyggere enn Torrey, som vi bodde i i natt. Ikke veldig imponerende uansett, mtp at Torrey hadde 171 innbyggere. I hele bygda var det kun 5 ledige hotellrom, så vi var heldige som fikk fikset oss ett. Middag ble fortært på en lokal resturant, og jeg gikk for regnbueørret. Var digg, som vanlig.

Mandag 15/06

Revelje klokka 0545
Frokost 0600
Avreise 0615

Grunnen for denne umenneskligt tidlige morgenen var våre store turplaner for dagen. På grunn av Arches' plassering i en ørken så kan det være en fordel å gå før sola står alt for høyt på himmelen. Første mål på turen var en hike i Devils Garden på 7,5 miles. Turen gikk i magisk terreng og masse arches. På denne turen var nok Landscape Arch den mest imponerende 94 meter langt spenn, og en tykkelse på bare 1,8 meter på det tynneste! Det dumme er at bildene ikke rettferdigjør opplevelsen det var å se dem selv.

Etter å ha brukt litt over 4 timer på denne turen tok vi turen ned til Delicate Arch. Det uoffesiellet symbolet for Utah. Ifølge turbrosjyren skulle dette være en "Vanskelig" tur, på hele 4,8 km tur retur og en høydeforskjell på 125 meter, ikke spesielt utfordrende etter norske standarder med andre ord. Selve archen derimot var ganske ufattelig. Rundt den var et naturlig amfiteater, hvor archen sto helt for seg selv på andre siden av et juv. Ganske ufattelig!

Arches er virkelig en park å anbefale hvis en skal til området, helt sinnsykt!

Etter turen stakk vi til Subway, igjen, og spiste lunch, før vi kjørte til hhv Dead Horse Point og Canyonland National Park. Her var det noen stupbratte Canyons og platåer. Hvis Grand Canyon klarer å overgå dette, så vet ikke jeg hva jeg skal tro på fremover. Her var det masse stup å posere på, og du kjente magesuget ganske godt. Fett.

Etter dette satt vi oss i bilen og vendte nesen mot Canyonville øst for Capitol Reef National Park. Etter 2 timer på veien fant vi ut at vi måtte ha kjørt forbi stedet. Ikke spesielt stort med andre ord. Kjørte en halvtime til og kom frem til Torrey på vestsiden av parken. Litt større by, med hele 150 innbyggere. Etter innsjekk på hotellet fant vi ut at alle resturantene stengte klokka 9, og at det kun var subway som var åpent, og dagens 2 måltid fra kjeden var et faktum.

I tilegg passerte odometeret på bilen 6000 miles, noe som betyr at vi snart har doblet kjørelengden til bilen =)

Nye observerte dyr i dag: Firfirsler, kengururotte, harer, rådyr, klatremus,

Søndag 14/6

Etter nesten et helt døgn i en by med over 100 000 innbyggere fikk vi fnatt og bestemte oss får å kjøre videre til en plass med litt mindre folk. Målet for turen i dag var Moab sørøst i Utah. Valget falt på denne byen på grunn av sin nærhet til Arches National Park og Canyonland National Park Disse var egentlig ikke på utkastet til reiseplanen vår, men kjøringa hadde gått så greit frem til nå, og alle sa at dette var noe man måtte se.
Starten på turen fortsatte som turen i går var, med fjellpass og svingete veier. Men når vi krysset Wasatch Range og kom inn i ørkenen møtte vi de velkjente rette veiene. Mil på mil uten svinger med halvørken på begge sider. Ganske facinerende, men kjedelig i lengden. De 380 kilometerne ble fortært på rund 4 timer.

Vel fremme i Moab sjekket vi inn på et hotell, spiste på subway før vi tok turen inn i Arches. Synet som møtte oss kan ikke beskrives med ord, så jeg legger bare med noen bilder for å illustrere...

Lørdag 13/06

Etter en rolig kveld i går satte vi i dag kursen mot Salt Lake City. Byen som er kjent for OL og flerkoneri. Før vi dro startet vi med frokost, noe som sto i stil med middagen i går, altså ikke noe spesielt digg. Kan ikke si at Montpelier er en gastronomisk metropol.

De som sier at det kun finnes rette veier i USA har ikke lett spesielt godt. Veiene vi kjørte på i dag gikk opp og ned, og svingte som vi trodde bare norske veier kunne. Utrolig morsomt å kjøre, skulle bare hatt manuell gir i tillegg. Langs veien lå det flust med road-kill. I tillegg til en stor hjort/dådyr/rådyr lå det utallige smådyr. Type katt, kanin osv. Vi vurderte å lage middag av hjortedyret, men det ble med tanken.

Atkomst Salt Lake City ble litt knotete med kun et kart i litt stor målestokk, men mitt innebygde kompass ledet oss trygt frem til hotellet rundt klokka 12. Etter innsjekk tok vi turen til Subway og koste oss med en sub.

Etter litt fysisk føde sto det litt åndelig føde på menyen. Temple Square var målet. Her var det utallige "Søstre" som sto til tjeneste og fortalte villig om historien til denne plassen. Mange utrolig fine bygg her! Tro kan virkelig flytte stein. Vi tok en organisert omvisning hvor vi fikk litt historie om de forskjellige byggene, før vi traff på et par søstre som ga oss en privat omvisning på en del andre plasser på området. Bl.a. verdens største innendørs auditorium, med plass til 21 000 tilskuere. Og dette uten en eneste søyle som hinder sikten for noen. Ganske imponerende bygg.

Etter et par påfølgende forsøk på å omvende oss gikk vi litt rundt i byen og window-shoppa. Middag i dag ble på The Counter, hvis slagord var "Custom made burger", og ifølge reklamen mente Oprah Winfrey at det var verdens beste burger. Opplegget her var altså at du skulle velge alt selv. Størrelse, kjøtt-type, garnityr, dressing osv. Jeg gikk for 2/3 lbs beefburger med rødløk, paprika, salat, bacon, skinke, sveitserost og southwestern-dressing, og angret aldri. Dette var noe helt annet enn McDonalds.

På kveldingen tok vi en kjapp tur ut til Great Salt Lake og så på solnedgangen.

Fredag 12/06

Våkna med knusktørr munn, redusert koordinasjonsevne og antydning til skallebank. Turens første smell var med andre ord fullført.

Klarte å kvelte meg opp til frokost litt før 10, og etter intens pakking var vi klare til utsjekk klokka 11. Første stopp på turen var i dag Old Faithful for å se det verdenskjente utbruddet. Når vi var innom på onsdag kom vi akkurat for sent til et utbrudd, men denne gangen traff vi bedre. Satt å ventet i rundt 10 minutt før det begynte å sprute. Ganske stilig ihvertfall. Været var veldig skiftende i dag, gikk fra sol, til hagl, til sol til pøsregn om enannen. Bra vi gikk på tur i går og brukte dagen i dag til å kjøre

Videre gikk turen sydover og igjennom Grand Teton National Park. Her var det noen syke fjell! Vi stoppet og tok et par bilder før vi kjørte videre sørover. Kjørte på fine veier og milsa fløy forbi. Målet for dagens etappe ble til slutt Montpelier i Idaho. En liten by med 2500 innbyggere. Sjekket inn på et koselig inn og gikk over veien for å spise. Turens første "shabby" måltid. Resturanten var en litt slitt meksikansk sjappe, men ikke så alt for god mat. Men det gikk ned, og det var billig.

Kvelden ble brukt til å hente seg inn, for å unngå å møte veggen etter hvert. Ellers har Torstein blitt syk, og Simon er litt småsyk. Går selv å venter på å bli smitta, men satse på at immunforsvaret mitt er sterkere enn de andres.

Tenkte å avslutte denne fredagsposten med litt statistikk for de første 5 dagene på tur.
Vi har tilbakelagt litt over 1600 miles, dvs rundt 2500 km, som blir 320 miles/500km per dag, ikke feil bare det =)